that comes after having been with friends,
the kind that hits you in the gut and
hurts so bad
it doubles you up,
so profound and
so deep.
So different from the other kind that
seeps in during long days of
being alone,
the kind that leaves you limp,
passive and
heavy with resignation.
(Den slags ensomhet
som kommer etter at du har vært
sammen med venner,
den sorten som treffer deg i magen,
så dyp
så vond at
du står dobbel.
Så anderledes enn den andre sorten
den som kryper inn i løpet av
lange ensomme dager,
den sorten som gjør deg
passiv og
tung av resignasjon.)
