Living?

I look around my livingroom on a
dark autumn evening when
candles are lit and
the room is warm and cosy, and
I think,
this is where I exist, but
do I live here?

Jeg ser meg om i stua mi på en 

mørk høstkveld med 

tente lys og

rommet er varmt og koselig og 

jeg tenker,

her bor jeg, men

lever jeg her?

Epic moment

There was this epic moment
when I looked at your dead body
laid out in your coffin

YOU, MY FIRSTBORN

I stroked your lifeless cheek
I touched your hair and
all I could think was that
I can't protect you
any more
because now you are beyond the frame of
this dimension and
these rivers of time and
I can't even get a sense of what
that must be like

But you don't need my protection any more
you were always master of your own destiny and
now you are back in your home realm where
your soul can soar free from
all that limited you here

Now I feel like
you
are watching over
me

Det var dette intense øyeblikket
da jeg så på din døde kropp
der du lå i kisten din

DU, MIN FØRSTEFØDTE

Jeg strøk deg over det livløse kinnet ditt
berørte håret ditt og
alt jeg kunne tenke var at
nå kan jeg ikke beskytte deg mer
for nå er du utenfor denne
dimensjonens ramme
og denne tidsregning
og jeg kan ikke på noen måte fatte
hvordan det er

Men du trenger ikke lenger min beskyttelse
du var alltid herre over din egen skjebne
og nå er du tilbake der du hører hjemme
der din sjel kan fly fritt
uten begrensninger

Nå føles det som
du
vokter over
meg

Menopause

There were all these waves

that washed over me

again and again

unexpected in an

expected way

They were quakes of fire that

started in my core

engulfed me to my edges and

claimed me
body and soul

Waves that

pulled me down through

a maelstrom of 
depression and

sadness 

placing every problem 
in the world

on my shoulders

Like tied to a stone  
I fell through a

hole

got chewed

swallowed

and spit out

My own tribe

my own village

could offer me no 
consolation

I had become

a stranger to 
myself

Overgangsalder

Det var disse bølgene som 

vasket over meg
om og om igjen
uventet på en
ventet måte

De var skjelvinger av ild som
begynte i ryggmargen og
fortsatte helt ut til huden
slukte meg
kropp og sjel

Bølger som
trakk meg gjennom en
malstrøm av
depression og tristhet
som plasserte
alle verdens problemer
på mine skuldre

Som bundet fast til en stein
falt jeg ned gjennom
et dypt hull
ble tygget
svelget
og spyttet ut igjen

Min egen stamme
min egen landsby
kunne ikke hjelpe meg

Jeg hadde blitt
en fremmed
for meg selv

* * * * * 

A Wordle from The Sunday Whirl. 
The words to play with were:

wave, tribe, edges, expect, quake, spit,

stone, village, stranger, hole, own, swallow

SaveSaveSaveSave

I knelt down

I knelt down to - nothing. 

I whispered to an invisible being

that I had been told was there 

my fists clenched 

my throat pulsating in a precise rhythm. 

My first impulse had been to 
honor this being that 

I thought was there but 
nothing emitted from 
the space before me and

now I just wanted to hit anything within 

hitting distance. 

After an infinite amount of time 

I got up and walked away to
my true life.

Jeg knelte ned for - ingenting.
Med knyttede never og 
hamrende puls
hvisket jeg til en usynlig skapning 
jeg hadde blitt fortalt var der.

Min første tanke hadde vært å 
ære dette vesenet, men 
det var bare et tomrom der
og alt jeg ville var å slå ut mot 
alt som var i nærheten.

Uendelig lenge etterpå 
reiste jeg meg opp og
gikk derfra,
på vei til mitt 
virkelige liv.
--------------
Wordle 133 - the words to play with were:
infinite, hit, invisible, emits, rhythm, impulse,

distance, kneel, creation, whisperings, fists, precise

Aloneness

The kind of loneliness
that comes after having been with friends,
the kind that hits you in the gut and
hurts so bad
it doubles you up,
so profound and
so deep.
So different from the other kind that
seeps in during long days of
being alone,
the kind that leaves you limp,
passive and
heavy with resignation.

(Den slags ensomhet

som kommer etter at du har vært

sammen med venner,

den sorten som treffer deg i magen, 

så dyp

så vond at

du står dobbel.

Så anderledes enn den andre sorten

den som kryper inn i løpet av 

lange ensomme dager,

den sorten som gjør deg 

passiv og

tung av resignasjon.)

The swan

I saw you flying over the lake last night
your elegant body held up by strong
wing strokes,
you and your mate and three juveniles
still in their grey plumage,
flying silently
in formation
landing,
settling on the lake surface,
ready for an evening snack.

It seems to me like you have the
freedom to go
wherever you want
maybe just driven by
hunger and the need for
protection and
a habitat,
but what do I know?