My word for 2017:
More

Tuesday, November 22, 2016

Crawling back up

Norsk tekst under bildet

When you thought you could not go                                                                          
any deeper,
the floor broke under your feet,
and you discovered that there was a 
basement too.

Dazed, you sat on the floor among 
the dust and the rubble.
There was no elevator
or staircase,
only a heap of boards,
a hammer,
some nails, 
and in order to get back up
you had to build your own ladder,
step by step
until it was big enough to
reach the hole you had 
fallen through.

The process was a long one as you 
worked in the dark,
felt your way around,
hit your fingers as much as the nails.
You bled, 
you screamed,
you begged,
but this was a lonely toil.

In the end you thought you had a ladder
but you didn't know what it looked like.
You made a foundation,
tested it for strength,
made sure it was in balance,
and only then could you
start to make your way up,
step by step.

Sometimes the steps were uneven.
Maybe you could take two steps at a time,
or some were too high to reach,
and you got stuck and had to improvise.
Some broke
and you fell back down and
had to start all over.

But eventually, 
out of breath and exhausted
you pulled yourself through the hole and 
collapsed on the floor.




Du trodde ikke du kunne havne 
dypere ned, men så 
knakk gulvet under føttene dine
og du oppdaget at det fantes en 
kjeller og.

Svimeslått satt du på golvet
i en haug av rusk og rask.
Det fantes ingen 
heis eller trapp,
bare en haug med planker,
en hammer,
noen spiker og
for å komme deg opp igjen 
måtte du bygge din egen stige,
trinn for trinn i mørket
til den nådde opp til hullet du hadde 
falt gjennom.

Det var en lang prosess der du 
arbeidet i mørket,
du følte deg fram,
og traff fingrene like ofte som spikrene.
Du blødde,
du hylte,
du tigde om hjelp,
men dette var en ensom jobb.

Etter ei stund trodde du at du hadde en stige,
men du visste ikke hvordan den så ut.
Du lagde et fundament
så den sto stødig,  
du forsikret deg om at 
den var sterk nok,
og i balanse, 
og først da kunne du ta fatt på 
veien oppover,
trinn for trinn.

Trinnene var ujevne.
Noen ganger kunne du ta to i slengen.
Noen trinn var så langt fra hverandre at du 
sto fast og måtte improvisere.
Og andre ganger knakk trinnet og 
du falt ned igjen og 
måtte begynne på nytt. 

Til slutt, 
anpusten og utkjørt
halte du deg opp gjennom hullet og
falt sammen på golvet.

©Inger-Marie



No comments: