Brokenhearted

How...

can I...

still be...

alive... 

when there are 

two. 

huge. 

holes. 

in my heart...  

When I lost you

Norsk tekst under bildet.

I lost our winters.

The dark time of the year that held

long candle-lit evenings on the couch

with a book each,

or a TV movie, with

intertwined fingers and

flirting toes.

I lost our springs

that were filled with joint expectations of

more light, longer days,

and the joy of having left

the heaviest part of the year behind.

I lost our summers.

Long days of both work and leisure,

long evenings on the deck

with a shared bottle of wine

and northwestern sunsets over the lake.

I lost our autumns,

with diminishing light, shorter days,

our annual vacation trips.

I lost you in the shift between

autumn and winter.

At the gateway to the dark months,

and as the leaves were falling,

you drew your last breath and

made your own transition.

I lost our intimate togethernes as

friends and lovers in body and soul,

our life partnership as husband and wife.

I lost all our plans and dreams,

our wishes and challenges.

I lost who I was

and who I would have grown into

with you.

You were my days and nights,

my seasons and years,

my past, present and future.

When I lost you,

I also lost myself.

Jeg mistet vintrene våre.

Mørketida med kvelder i sofakroken,

stearinlys og hver vår bok,

eller en film på TV,

med fingre flettet i hverandre

og flørtende tær.

Jeg mistet vårene våre,

med den felles forventningen

om lysere tider og

gleden over å ha lagt den

tyngste delen av året bak oss.

Jeg mistet somrene våre.

Lange dager med både arbeid og fritid.

Lyse kvelder på terrassen

med en delt flaske vin,

og solnedganger over vannet i nordvest.

Jeg mistet høstene våre.

Lyset som minket, dagene som ble kortere.

de årlige ferieturene våre.

Jeg mistet deg i overgangen

mellom høst og vinter.

Ved inngangen til de mørke månedene,

og sammen med løvet som falt

pustet du ut for siste gang

og startet på din egen overgang.

Jeg mistet vår intime samhørighet

som venner og elskere i kropp og sjel,

vårt livspartnerskap som mann og hustru.

Jeg mistet alle våre planer og drømmer,

våre ønsker og utfordringer.

Jeg mistet den jeg var,

og den jeg ville ha utviklet meg til å bli

sammen med deg.

Du var mine dager og netter,

mine årstider og år,

min fortid, nåtid og framtid.

Da jeg mistet deg,

mistet jeg også meg selv.

Living?

I look around my livingroom on a
dark autumn evening when
candles are lit and
the room is warm and cosy, and
I think,
this is where I exist, but
do I live here?

Jeg ser meg om i stua mi på en 

mørk høstkveld med 

tente lys og

rommet er varmt og koselig og 

jeg tenker,

her bor jeg, men

lever jeg her?

Epic moment

There was this epic moment
when I looked at your dead body
laid out in your coffin

YOU, MY FIRSTBORN

I stroked your lifeless cheek
I touched your hair and
all I could think was that
I can't protect you
any more
because now you are beyond the frame of
this dimension and
these rivers of time and
I can't even get a sense of what
that must be like

But you don't need my protection any more
you were always master of your own destiny and
now you are back in your home realm where
your soul can soar free from
all that limited you here

Now I feel like
you
are watching over
me

Det var dette intense øyeblikket
da jeg så på din døde kropp
der du lå i kisten din

DU, MIN FØRSTEFØDTE

Jeg strøk deg over det livløse kinnet ditt
berørte håret ditt og
alt jeg kunne tenke var at
nå kan jeg ikke beskytte deg mer
for nå er du utenfor denne
dimensjonens ramme
og denne tidsregning
og jeg kan ikke på noen måte fatte
hvordan det er

Men du trenger ikke lenger min beskyttelse
du var alltid herre over din egen skjebne
og nå er du tilbake der du hører hjemme
der din sjel kan fly fritt
uten begrensninger

Nå føles det som
du
vokter over
meg

Menopause

There were all these waves

that washed over me

again and again

unexpected in an

expected way

They were quakes of fire that

started in my core

engulfed me to my edges and

claimed me
body and soul

Waves that

pulled me down through

a maelstrom of 
depression and

sadness 

placing every problem 
in the world

on my shoulders

Like tied to a stone  
I fell through a

hole

got chewed

swallowed

and spit out

My own tribe

my own village

could offer me no 
consolation

I had become

a stranger to 
myself

Overgangsalder

Det var disse bølgene som 

vasket over meg
om og om igjen
uventet på en
ventet måte

De var skjelvinger av ild som
begynte i ryggmargen og
fortsatte helt ut til huden
slukte meg
kropp og sjel

Bølger som
trakk meg gjennom en
malstrøm av
depression og tristhet
som plasserte
alle verdens problemer
på mine skuldre

Som bundet fast til en stein
falt jeg ned gjennom
et dypt hull
ble tygget
svelget
og spyttet ut igjen

Min egen stamme
min egen landsby
kunne ikke hjelpe meg

Jeg hadde blitt
en fremmed
for meg selv

* * * * * 

A Wordle from The Sunday Whirl. 
The words to play with were:

wave, tribe, edges, expect, quake, spit,

stone, village, stranger, hole, own, swallow

SaveSaveSaveSave

I knelt down

I knelt down to - nothing. 

I whispered to an invisible being

that I had been told was there 

my fists clenched 

my throat pulsating in a precise rhythm. 

My first impulse had been to 
honor this being that 

I thought was there but 
nothing emitted from 
the space before me and

now I just wanted to hit anything within 

hitting distance. 

After an infinite amount of time 

I got up and walked away to
my true life.

Jeg knelte ned for - ingenting.
Med knyttede never og 
hamrende puls
hvisket jeg til en usynlig skapning 
jeg hadde blitt fortalt var der.

Min første tanke hadde vært å 
ære dette vesenet, men 
det var bare et tomrom der
og alt jeg ville var å slå ut mot 
alt som var i nærheten.

Uendelig lenge etterpå 
reiste jeg meg opp og
gikk derfra,
på vei til mitt 
virkelige liv.
--------------
Wordle 133 - the words to play with were:
infinite, hit, invisible, emits, rhythm, impulse,

distance, kneel, creation, whisperings, fists, precise

Aloneness

The kind of loneliness
that comes after having been with friends,
the kind that hits you in the gut and
hurts so bad
it doubles you up,
so profound and
so deep.
So different from the other kind that
seeps in during long days of
being alone,
the kind that leaves you limp,
passive and
heavy with resignation.

(Den slags ensomhet

som kommer etter at du har vært

sammen med venner,

den sorten som treffer deg i magen, 

så dyp

så vond at

du står dobbel.

Så anderledes enn den andre sorten

den som kryper inn i løpet av 

lange ensomme dager,

den sorten som gjør deg 

passiv og

tung av resignasjon.)

The swan

I saw you flying over the lake last night
your elegant body held up by strong
wing strokes,
you and your mate and three juveniles
still in their grey plumage,
flying silently
in formation
landing,
settling on the lake surface,
ready for an evening snack.

It seems to me like you have the
freedom to go
wherever you want
maybe just driven by
hunger and the need for
protection and
a habitat,
but what do I know?

Blind Masses

The blind masses spoke with one voice

thinking that the people had the power

until the drums set the web spinning

and the thread was unravelled

while everyone insisted 

they knew the truth

* * * * *

An old wordle; Wordle 229. 
The words to play with were:

drum, mass, blind, voice, thread, web,
think, spin, people, power, until, insist

The empty chair

There is always an empty chair
in my house
in my garden
on my deck
in my car
everywhere
every time I sit down
anywhere
there is always an empty chair
near me

Det er alltid en tom stol

i huset mitt

i hagen min

på terrassen min

i bilen min

overalt

hver gang jeg setter meg ned

uanset hvor

er det alltid en tom stol

nær meg

I'm Scared

I am scared.
The memory of you and me in
this house
is starting to fade
It's becoming like it was always
just me here
and that scares me.

Jeg er redd.

Minnet om deg og meg i dette huset er

i ferd med å blekne.

Det begynner å føles som om det

alltid har vært bare meg her og 

det skremmer meg.

Remembering the mornings

I wake up to this dead silent house and remember that
I am me without you now

I pause for a moment there

in my new single bed and wonder
how can I be warm and comfortable without you next to me?

And I wonder if there is any point in getting up at all but I always do

while thinking that one day I will spend the whole day in bed and
not feel guilty about it

I start a fire in the wood burner
and remember how warm we kept the house those 
last four years when you were sick and always felt so cold

I go to the kitchen to make my coffee
and I remember how you used to make your omelet
and I used to make bacon and eggs
Now I just put coconut oil in my coffee and don't bother with food

Jeg våkner opp i dette dødsstille huset og husker at

jeg er meg uten deg nå

Jeg ligger stille et øyeblikk i min nye enkelseng og

undres litt over hvordan det kan gå an at 

jeg er varm og komfortabel uten deg ved siden av meg

Jeg lurer på om det er noen vits i å stå opp, men jeg gjør det alltid

mens jeg tenker at en dag skal jeg bli i senga hele dagen, uten 

dårlig samvittighet

Jeg fyrer opp i ovnen og
minnes hvor varmt vi hadde det i huset de

siste fire årene da 

du var mye syk og alltid frøs

Jeg går ut på kjøkkenet for å lage kaffe og 
tenker på at du pleide lage omelett og 
jeg stekte egg og bacon 
Nå tar jeg kokosolje i kaffien og gir blaffen i mat

Apologies

In my mind, I alternate between 

apologizing for you and

yelling at you

for not being here any more. 

I feel like I am less than half of 

who I was with you,

and that without you

I feel an obligation to fill 

both our roles.

So I keep apologizing for 

not being able to 

even fill my own role.

I hodet mitt veksler jeg mellom å 

unnskylde deg og

å kjefte på deg

for at du ikke er her lenger.

Det føles som jeg er mindre enn 

halvparten av

den jeg var sammen med deg,

men og at uten deg her må jeg fylle 

begge rollene våre.

Og så driver jeg å ber om 

unnskyldning for at jeg

ikke engang kan fylle 

min egen rolle.

Blessed

Love has touched me in so many ways,

as a lover, wife, mother and grandmother,

and as a daughter, sister and friend.

I am no longer a daughter, lover or wife.

These scars are deep and painful but

they are there because I have loved and been loved 

deeply 

and I am blessed by those scars.

Jeg har blitt berørt av kjærlighet på så mange måter,

som elskerinne, hustru, mor og mormor,

og som datter, søster og venn.

Jeg er ikke lenger datter, elskerinne og hustru. 

Disse arrene er dype og smertefulle, men

det er fordi jeg har elsket og blitt elsket

dypt

og jeg er velsignet av disse arrene.

©Inger-Marie

Crawling back up

Norsk tekst under bildet

When you thought you could not go                                                                          
any deeper,
the floor broke under your feet,
and you discovered that there was a 
basement too.

Dazed, you sat on the floor among 
the dust and the rubble.
There was no elevator
or staircase,
only a heap of boards,
a hammer,
some nails, 
and in order to get back up
you had to build your own ladder,
step by step
until it was big enough to
reach the hole you had 
fallen through.

The process was a long one as you 
worked in the dark,
felt your way around,
hit your fingers as much as the nails.
You bled, 
you screamed,
you begged,
but this was a lonely toil.

In the end you thought you had a ladder
but you didn't know what it looked like.
You made a foundation,
tested it for strength,
made sure it was in balance,
and only then could you
start to make your way up,
step by step.

Sometimes the steps were uneven.
Maybe you could take two steps at a time,
or some were too high to reach,
and you got stuck and had to improvise.
Some broke
and you fell back down and
had to start all over.

But eventually, 
out of breath and exhausted
you pulled yourself through the hole and 
collapsed on the floor.

Du trodde ikke du kunne havne 
dypere ned, men så 
knakk gulvet under føttene dine
og du oppdaget at det fantes en 
kjeller og.

Svimeslått satt du på golvet
i en haug av rusk og rask.
Det fantes ingen 
heis eller trapp,
bare en haug med planker,
en hammer,
noen spiker og
for å komme deg opp igjen 
måtte du bygge din egen stige,
trinn for trinn i mørket
til den nådde opp til hullet du hadde 
falt gjennom.

Det var en lang prosess der du 
arbeidet i mørket,
du følte deg fram,
og traff fingrene like ofte som spikrene.
Du blødde,
du hylte,
du tigde om hjelp,
men dette var en ensom jobb.

Etter ei stund trodde du at du hadde en stige,
men du visste ikke hvordan den så ut.
Du lagde et fundament
så den sto stødig,  
du forsikret deg om at 
den var sterk nok,
og i balanse, 
og først da kunne du ta fatt på 
veien oppover,
trinn for trinn.

Trinnene var ujevne.
Noen ganger kunne du ta to i slengen.
Noen trinn var så langt fra hverandre at du 
sto fast og måtte improvisere.
Og andre ganger knakk trinnet og 
du falt ned igjen og 
måtte begynne på nytt. 

Til slutt, 
anpusten og utkjørt
halte du deg opp gjennom hullet og
falt sammen på golvet.

©Inger-Marie

That October Day

Days like this.
Common, ordinary days.
And yet, horrible milestone days.
Rotten, putrid, appalling days that
slither in and through and around me.
Toxic, debilitating days that
paralyze me,
numb all senses and
leave me frozen to my core.

Lonely days -
- so lonely.

I did not think I could live through something like this.
I can survive, but can I live?
I still don't know.
I lost the person I felt safe with.

First Call

First morning call holds
that smell of sleepy breath,
that sleepy eye look.
Like by a rising tide
consciousness floods into 
every creek and corner
of a dissolving 
confused mind 
thoughts branching out and 
head spinning.

I trip over real and 
imaginary obstacles 
on my way out of dreams
and I cast my vote for another day 
giving it all the energy I can muster,
and spellbound,
I head out to face 
the rest of my life
one day at a time.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Wordle 

The words to play with were:

first, call, smell, look, tide, dissolve,
branch, spin, trip, vote, give, spell

Then, and now

I used to have sleepless nights before too.
But at the end of them there was always
a warm body
in a big bed
waiting for me.
Now there's a cold single bed
and woolen socks.

Weeping... and overcoming

Norsk tekst under bildet.

Some days the heavens weep with me,

so much that my roots are rotting

and my trail becomes unnavigable.

Surrounded by drizzle I

look for that tunnel that will shelter me 

but then the sun comes out and 

swiftly the drizzle 

turns to diamonds and they

become the medicine I need to

reach for the peak of my journey.

Noen ganger gråter himmelen med meg,

så mye at røttene mine råtner

og stien min blir ufarbar.

Omsluttet av regn leter jeg

etter tunnellen som kan skjerme meg,

men så kommer solen fram og 

regnet blir til diamanter som

blir medisinen jeg trenger for å 

kunne strekke meg etter høydepunktet 

på reisen min.

* * * * *

A Wordle. The words to play with were:

drizzle, rot, roots, diamonds, trail, tunnel,
swift, heaven, peak, weeping, medicine.
The word "saint" was in there too, but it didn't fit in, 
neither literally nor figuratively.

Moments/Øyeblikk

Norsk tekst under bildet

These crystal clear days

pastel evenings and 

velvet blue nights. 

These collections of moments
that are my life. 

Each moment is all there is.

Disse krystallklare dagene
pastellfargede kvelder og
mørke fløyelsblå netter.
Denne samlingen av øyeblikk
som er mitt liv.
Hvert øyeblikk er alt som er.